Mofongo

Til jul fikk jeg et par bøker, og Mofongo av Cecilia Samartin er en av dem. Mens jeg var på Oppdal så slukte jeg denne boken, for jeg har blitt veldig fascinert av Samartin og hennes måte å skrive på. Hun vet hvordan hun skal bruke ordene for å fange sine lesere, og dette er noe hun klarte igjen da hennes fjerde bok ble publisert høsten 2010. Jeg har tidligere skrevet om de tre andre bøkene hennes, og de kan du finne her om du er interessert.

Boken handler om lille Sebastian på 10 år, men han er ikke som andre barn på hans alder. Han ble født med en hjertefeil som gjør at han ikke kan løpe og spille fotball sammen med andre barn og dette er hans største drøm i livet. Med en meget overbeskyttende mor er det ikke lett å prøve å leve et normalt liv, spesielt når hun glemmer både sin mann og datter. Som om ikke livet hjemme var vanskelig nok, så blir han i tillegg mobbet på skolen. Sebastian syns ikke livet er lett, men etter at hans mormor fikk slag ble livet hans annerledes. Hun er en sta, gammel dame og bestemte at hun skulle bo hjemme og Sebastian besøker henne da hver dag etter skolen. Plutselig blir det da et lyspunkt i hverdagen hans, nemmelig det å besøke sin bestemor og lære å lage mat fra hennes hjemland; Puerto Rico.

Jeg likte boken veldig godt, men syns kanskje ikke det er den beste boken til Samartin. Men hun skriver veldig flott og interessant og som sagt så kan hun å fange sine lesere. Språket er lett, men vakkert, og Sebastian fanger hjerte til leserne på en nydelig måte. Det jeg likte best med boken er karakterene. De er vel skrevet og ekte, noe som jeg syns er viktig i en bok. Det å skrive karakterer som leserne forelsker seg i, er en kunst i seg selv, og alle bøkene til Samartin har dette. Jeg anbefaler virkelig bøkene hennes, de er eventyrlig nydelige. 

Picture from: http://torbis.files.wordpress.com/2010/10/mofongo.jpeg